Det hele startet 18.03.1983. Da ble min første golden, Godlien`s Camilla, født. Jeg var 11 år gammel, og min største drøm var i ferd med å gå i oppfylelse.

Med en mor som led av alvorlig hundeskrekk var dette ikke noe selvfølgelighet, og det hele var en følge av årelang overtalelse, studering av alle hundebøkene på biblioteket, og etter hvert også besøk på div. hundeutstillinger. I takt med at kunnskapen økte, avtok min mors hunderedsel (anbefalt metode for å bli kvitt  enhver fobi).  Ved å klikke på bildene vil det komme et pop-up (vindu) med større foto.  (Hvis du har "Popup-Killer, holder du knappen Ctrl nede mens du klikker på bildet)

Med Camilla startet også interessen for hundesport. Vi gikk på ett uttall lydighetskurs i den lokale brukshundklubben, en del konkurranser ble det også, uten at det ble de store poengene av det, men appelmerket og kl I greide vi med tida.

Sommeren 1985 gjennomførte vi et ukeskurs på Norges sivile hundeskole m Geir Nordenstam. Her ble vi siste dagen introdusert for noe helt nytt, brukshundarbeid. Dette var noe som virkelig falt i smak for oss begge, og vi var etter dette ivrige i skogen med spor og feltsøk.

Neste hund som kom i hus var Børos Annika i 1992. Med henne startet jeg på nytt med lydighetstrening, denne gang i retrieverklubben.

Etterhver ble jeg med som hjelpeinstruktør på dressurkursene, og senere også som hovedinstruktør.

I 1993 var alle instruktørene på helgekurs i brukshundtrening med Roger Karlsen fra forsvarets hundeskole. På nytt ble denne interessen vekket, og vi meldte oss på Sølenkurset sommeren 1994. Her var vi heldige og kom på laget til Roger Karlsen, og lærte både spor, felt og rundering.

Vel hjemme igjen søkte vi treningsmiljø, for dette var noe vi ville fortsette med. Nå kom vi i kontakt med Norske redningshunder(NRH), som i noen år ble vår ”nye famile”. Vi trente i flere år mange dager i uka, reiste på kurs, bla flere kurs med Roger Karlsen, og også NRH`s hovedkurs.

Etter hver ble det vel klart at Annika aldri kom til å bli godkjent redningshund, og jeg begynte å se meg om etter en ny hund.  Den fant jeg hos Børge Espeland, og sommeren -95 hentet jeg lille Pernille.

   
Hun viste tidlig fine takter, men heller ikke hun ble noen redningshund, for året etter, altså i 1996 flyttet vi alle tre til Hannover. Jeg skulle begynne mine studier på veterinærhøyskolen der, og hundene skulle selvsagt være med.

I studietiden var vi så heldige å få leie en leilighet på skolens område. Her var det perfekt å holde hund, kort vei til skolen, masse studenter som alle var glade i dyr, og masse utmark og skog like i nærheten. Vi var 4 studenter som delte leiligheten, to av oss hadde hund, dermed var hundene sjelden alene mer enn ett par timer til dagen. Og Annika og Pernille fikk en riktig ”bodyguard” i blandingshunden Jessie.

I løpet av studietiden fortsatte vi med treningen, først sammen med en redningshundgruppe i Hannover. Her var dessverre treningen totalt forskjellig fra det vi var vant med, og det ble lagt opp til mest ruinsøk. Det falt ikke i smak og dermed tok vi kontakt med retrieverklubben, og sluttet oss til jaktgruppa. I Tyskland foregår det meste av treningen, og veldig mange av konkurransene med dummys, og dette var virkelig noe for Pernille.

Det viktigste for meg har hele tiden vært at hundene skal ha det gøy. Om det er brukshundarbeide eller lydighet, agility eller jakt er likegyldig, men retrieveren er en arbeidshund og bør få jobbe med noe.

Etter avsluttede studier fikk jeg ett 1års vikariat i Askvoll kommune. Må jo innrømme at jeg aldri hadde hørt om kommunen, men tok sjansen på at det var en ok plass. Her traff jeg Bjarte, og heldigvis ble han også begeistret for hundene!! Nå består flokken av oss to, 3 golden, 1 border terrier, og sist men ikke minst Rasmus.