Hunder vi minnes

Regnbuebroen

Like hitenfor himmelen er det et sted som heter regnbuebroen. Når et dyr dør som har stått noen på jorden spesielt nær, kommer det til regnbuebroen.
Der er det sletter og åser for alle våre spesielle venner, slik at de kan løpe og leke sammen. Det er masser av mat og vann der, og vennene våre har det varmt og godt.
Alle dyrene som har vært syke og gamle får tilbake helsen og full vigør. De som var skadet og ødelagt blir hele og sterke igjen, akkurat slik vi husker dem i våre drømmer om tiden som var. Dyrene er glade og tilfredse, bortsett fra en liten ting, alle savner de noen som har vært helt spesielle for dem, noen som måtte etterlates.
Alle løper og leker sammen, men dagen kommer når en plutselig stopper opp og ser mot horisonten. Øynene er lysende og intense, den ivrige kroppen begynner å dirre. Plutselig løper han vekk fra resten av gruppen, flyr over det grønne gresset, bena bærer ham raskere og raskere.
Du er blitt oppdaget, og når du og din spesielle venn til slutt møtes, omfavner dere hverandre i glad gjenforening, for aldri å skilles igjen.
Gledeskyssene regner over ansiktet, hendene dine stryker det elskede hodet om og om igjen, og igjen ser du inn i de trofaste øynene til vennen din, som så lenge har vært borte fra livet ditt, men som alltid har vært tilstede i hjertet.
Så krysser dere regnbuebroen sammen……

GODLIEN`S CAMILLA  Født: 18.03.1983 Død: September 1992

Camilla var min første hund, hun kom til oss i mai, bare 6,5 uker gammel, og for meg ble min største drøm virkelighet. Jeg var 11 år, og hadde en ”skriftlig kontrakt” med mamma om at hunden var mitt ansvar og at jeg skulle gå tur med henne hver dag. Mamma var jo fullstendig klar over at ansvaret hvilte på henne, og var vel mer eller mindre forberedt på å ta over ansvaret den dagen jeg gikk lei. Men ”kontrakten” ble aldri nødvendig å bruke for det å ta vare på Camilla ble aldri noen plikt for meg. Vi hadde utrolig mye gøy sammen, vi gikk masse turer i skog og mark, både alene og sammen med venner.

Vi var også flittige deltagere på dressurkursene hos Sør Rogaland Brukshundklubb, hvor vi ble kjent med masse folk og hunder.  Camilla var en utrolig snill hund, elsket mennesker, og jeg tror hun bjeffet 3 ganger i hele sitt liv( da skremte hun til gjengjeld vettet av ossJ) Hun hadde en feil( og det var nok dessverre vår feil som ikke hadde noe erfaring når vi fikk henne…)- hun stakk av til stadighet. Heldigvis bodde vi rett ved ett stort vann, og Camilla elsket å svømme, så vanligvis var det bare å gå ned til vannkanten og vente til hun ble sliten av svømmingen.  Etter å ha vært gjennom to kreftoperasjoner ble hun avlivet, 9,5 år gammel.

BØRO`S ANNIKA Født: 17.12.92 Død: August 2003

Etter noen måneder uten hund ble det klart at ny hund måtte i hus, og det måtte skje fort. Børos Annika så dagens lys 17.12.92 hos oppdretter Børge Rosland. Hun var en meget spesiell hund, ganske skeptisk til fremmede folk, og så utrolig glad i de menneskene hun kjente. Traff vi kjentsfolk ute hylte og skrek hun sånn av glede at andre folk stoppet opp for å kikke.
Vi startet tidlig med lydighetstrening, klasse I ble bestått tidlig. I tillegg til dette startet vi for fullt med brukshundtrening i Norske redningshunder. Her lærte Annika at folk er utrolig kjekke, og løper rundt i skogen med masse godbiter i lommene. Dessverre var hun litt for intelligent, og så fort forskjellen på trening og tur, hundefolk og vanlige folk, så sikker på fremmede ble hun aldri.

Annika hadde en spesiell utstråling som alle som kjente henne godt nok til å komme inn i ” vennekretsen” hennes fikk føle. Det gikk ikke an å overse Annika. Folk hun var glad i skulle kose, enten de ville eller ei! Og det ga hun høylydt beskjed om!
Hun var fantastisk med andre hunder, elsket å leke med valper. Da Pernille kom i hus gikk det ikke mange timene før Annika hadde sjarmert den lille valpen og fått henne i lek.  Vi gikk på masse kurs og treninger sammen, og selv om det mange ganger var vanskelig å oppnå gode  resultater med en hund som var såpass engstelig, lærte jeg utrolig mye av henne. Dette er kunnskap som er veldig verdifull både i forhold til egne hunder, men ikke minst i forhold til mitt yrke som veterinær, og som
instruktør på diverse hundekurs.  På slutten av livet ble hun veldig stiv pga. store forkalkninger både i ryggen og labbene. I august 2003 lot jeg henne stille sovne inn , på kjøkkenet hjemme med bare oss to tilstede.